Naturterapi

Nei, da. Du har ikke kommet til en side om naturmedisin. Jeg har bare gjort meg noen tanker om hvordan vi mennesker påvirkes av natur. Disse tankene har jeg lyst til å dele med deg.

Jeg drar ofte ut for å overnatte noen dager. For meg er det viktig å være i områder hvor det er minst mulig menneskeskapte ting. Jeg trenger ikke dra langt for å finne områder hvor det eneste som forteller meg at mennesker har vært her er et utbrent bål og stier i skogen. Men det er helt greit, bare jeg slipper å se veier, biler, kraftlinjer og bygninger. Forresten. En bondegård eller en husmannsplass er helt greit, men det bør for det meste være skog som fyller synsfeltet. Men noen ganger er det godt å dra litt lenger bort også.

Når jeg kommer tilbake til bilen etter noen dager, føles det som å reise til en annen verden når kjøringen starter og trafikken gradvis øker i det jeg nærmer meg sivilisasjonen igjen. Jeg kjenner stresset fra dagliglivet sige på etter hvert som jeg nærmer meg byen.

Våtmark og skog

Våtmark og skog

Men hva er det som er så forskjellig? Stillhet og ro er en ting, men jeg merker at det er alle synsinntrykkene som påvirker meg. I naturen fylles synsfeltet stort sett av former som gir en ubeskrivelig ro og harmoni for sinnet. Trær er aldri stygge, enten de er små eller store, friske eller døende. Trær er liksom alltid riktige. Det finnes ikke feil trær eller stygge trær.

Stygge hus og bygninger derimot, er det nok av. Firkantede kasser med plater i fasadene, skilt overalt, stolper og ledninger, asfalt og veisystemer, biler over alt, nesten alltid. Gatebelysning, reklameskilt, grelle lys, falleferdige industriområder, matvarebutikker som ser helt like ut uansett hvor du befinner deg i landet.

Jeg kjenner at slike urbane synsinntrykk forurenser sinnet, og jeg lengter etter å hvile blikket på en skogkledd horisont, vann, skogbunn, lyngheier, våtmark med takrør eller en blomstereng.

Alle haster avsted. Det kan ikke gå fort nok. Det ligger alltid en bil og stresser nesten helt oppi støtfangeren min selv om jeg presser meg selv til å ligge 10km/time over fartsgrensen. Har alle så dårlig tid?

På sensommeren padlet jeg i Dalslands kanal noen dager, og det var skogkledde åser hvorhen jeg snudde meg. Vann foran og åser bak. Det var herlig og avslappende. Men alle turer tar slutt, og plutselig sitter jeg igjen i bilen. Turen hjem til Norge startet fint med natur fra bilvinduet gjennom mange mil. Snart må jeg ut på E6 og det er ingen vei tilbake. Jeg kjente at livskvaliteten brått endret seg. På E6 har alle dårlig tid. Blikket er festet på trafikk, asfalt og biler. Bedre blir det ikke når hjembyen nærmer seg. Jeg kjenner at det er synsinntrykkene som har endret seg totalt, fra komplett ro til forvirring og støy for øynene. Synsforurensning er det. Synsforurensning ja, det vil jeg kalle det. Det er et passende begrep.

Det er utrolig hvordan vi mennesker tilpasser oss synsforurensningen og gradvis blir så ødelagt av den at vi ikke lenger reagerer på hva disse synsinntrykkene gjør med oss. Jeg tror vi tar skade av det, akkurat som med annen forurensning.

Jeg må snart ut igjen så jeg kan få meg litt naturterapi.

This entry was posted in Tanker om natur.

Post a Comment

Your email is never published nor shared. Required fields are marked *

*
*