Mobbing

Det er ikke bare mennesker som mobber. Kråker er gode på det også.

I dag oppdaget jeg noe helt nytt i kråkeflokken.

Jeg overnattet ved en våtmark omtrent 10 minutter fra byen jeg bor i. Jeg var der i går på morgenen for å sjekke mulighetene for fotografering av gråhegre. De sto og slappet av da jeg kom, men straks jeg begynte å rote rundt etter en høvelig overnattingsplass som også egnet seg til fotografering, forsvant selvsagt alle sammen.  I dag var jeg klar bak min Nikon D300 med 600/4 på stativ ca en time før grålysningen. Fotograferingen foregår ofte i  samme skjul som jeg overnatter i.

Når det er nesten helt mørkt, er det umulig å fokusere, selv med manuell fokusering. Jeg tar derfor noen prøvebilder for å se om det kan sitte fugl i vannet et eller annet sted. Det var helt resultatløst.

Gråhegre i vannkanten

gråhegre_i_blålysning_960_640_flat

Gråhegre i blålysning

Lyset begynte å komme, men det var enda lenge til soloppgang. Plutselig ser jeg gjennom noen hull i kamuflasjenettet en gråhegre som står i vannkanten. Hvordan har jeg unngått å oppdage den på prøvebildene?

Hegrene kan lage ekstrem lyd i form av hese skrik, men denne hegra kom stillferdig som en ånd uten at jeg merket det. Den sto der bare helt plutselig.

Fokusere, komponere, skru lukkertid. Det er mye som skal klaffe på kort tid hvis det skal bli et greit bilde. Kan ikke bruke for høy iso, det blir så mye korn på jevne bildeflater. Jeg satser på at hegra står i ro, slik den ofte gjør, og aksepterer den lange lukkertiden. Tar et bilde, og vips, der forsvant den hegra. Den har reagert på speilet eller kanskje hånda som forsiktig lirker seg ut foran nettet for å skru på fokusringen. Bildet ble ikke skarpt heller, men skitt au.

Stakkars tårnfalk

Det blir lysere. Våtmarka er rett og slett tom for fugl. Bare noen grågjess tuter forbi. Jeg pakker sammen, klokka er 9. Som vanlig en feil avgjørelse. Det er så typisk, straks jeg pakker ned kamera eller børse, så skjer det noe.

Jeg blir plutselig vár en tårnfalk som plages av 4 – 5 kråker over skauen på andre siden av bukta. Falken prøver forgjeves å slå tilbake, men må snart søke skjul inne i den tette granbaret siden overmakten blir for stor. Kråkene setter seg dels i tretoppene, dels litt lenger ned i trærne, og venter på neste «move» fra mobbeofferet.

Jungeltelegrafen har sin effekt, for snart kommer det kråker fra alle himmelretninger for å være med på festen. Jeg antar at det fort ble mellom 50 – 100 mobbere i løpet av 4 – 5 minutter. Kråkekropper dekorerer grantrærne som sort pynt på ei julegran.

Hegra overrasker

Det blir etter hvert ganske stille hos kråkene, men de er klare for å slå til ved første rømningsforsøk.

Da skjer det noe merkelig. Gråhegra har tatt til vingene og har stø kurs rett mot kråkeflokken og granholtet de sitter i. Den ser nærmest ut som en havørn med tunge vingeslag ved første øyekast. Men kråkene tenker ikke på havørn, de sitter bare rolig og lar hegra komme nærmere og nærmere.

Jeg venter spent på hva hegra planlegger. Skal den hjelpe kråker eller tårnfalk? Svaret gir seg raskt når den braser rett inn i granskauen og setter seg i sjette etasje med den største selvfølgelighet sammen med kråkene. De sitter like rolig. Skal hegra bli med på mobbinga?

Stille før stormen

Slik sitter de, en haug med kråker og en enslig gråhegre, og overvåker den stakkars tårnfalken fra nær sagt alle mulige posisjoner og vinkler. Jeg tenker: «Kan en gråhegre mobbe en tårnfalk?!!» Hegra er vel for treig i flukt i forhold til en tårnfalk. Men den har et vanvittig våpen med sitt lange spisse nebb, og den «skyter» raskt. De som har besøkt et hegrereir i en grantopp, har sikkert fått smake spydspissen som lynraskt kan hugge til over reirkanten. Den som har sett en hegre spidde fisk, kan lett forestille seg at den også kan spidde en tårnfalk før falken rekker å reagere.

«Sitter gråhegra i kort avstand fra falken?», tenker jeg videre, den må jo det hvis den skal ha noen sjanse. Hegra har også et syn som om den var et røntgenapparat, så det forundrer meg ikke dersom den har oppdaget falken fra lufta og dermed plassert seg tett på rovfuglen.

Slik sitter jeg og stiller meg sjøl spørsmål som jeg ikke får svar på.

Hegregeneralen

Skal jeg være helt ærlig, så tenker jeg at sannsynligheten for at hegra skal gå til angrep på tårnfalk eller andre fugler, er ganske liten.

Det jeg imidlertid får svar på, selv om jeg ikke spurte, men kanskje håpet, var at tårnfalken har klart det kunststykke å snike seg ut bakveien uten at noen av speiderne har oppdaget det. Det forstår jeg når hele kråkeensembelet unisont forlater grantoppene, anført av en gråhegre i tet som general og hærfører! Jeg kan ikke se noen falk som denne flokken jakter på.

Flokken svinser hit og dit helt i tråd med gråhegra sine bevegelser, og det er ingen ting som tyder på at generalen og soldatene ikke er venner. Tvert imot. Det ser ut som generalen har beordret felles retrett for å unngå nederlag. Slik går ferden en stund i fred og fordagelighet, men så oppdager jeg plutselig at tårnfalken flyr 50-100 meter over hele kompaniet, men i motsatt retning. Falken tar noen vingeslag, seiler litt, og tar vingeslag og blir straks bare en liten mørk  prikk mot himmelen.

Ingen kråke eller hegre gjør det minste forsøk på å forfølge den nå. De ser den åpenbart, men de fortrekker ikke en mine.

Hegra tar plutselig en sving 90 grader til venstre, og dermed skiller de lag, kråkene og deres general.

Jeg fikk med meg en ny opplevelse, og rusler tross alt fornøyd hjem. Bilder fra mobbeepisoden skulle jeg gjerne hatt, eller kanskje en film. En får nøye seg med den filmen som tross alt fremdeles surrer rundt i hodet.

 

This entry was posted in Opplevelser.

Post a Comment

Your email is never published nor shared. Required fields are marked *

*
*