Velg en side

Knoppsvane på flukt

knoppsvane på flukt
Olympus EM-1 MkII 100-400mm på 400mm 1/1000s f/6,3  ISO 200

Knoppsvaner er ekstremt store fugler. De kommer nær folk, men liker dårlig at folk kommer for nær dem. Det beste er å la knoppsvanen bestemme hvor grensen går.

Sort knopp 

knoppsvane i skjærgården
Nikon D300 18-200 på 200mm 1/160s f/5.6 ISO 800

Knoppsvanen har en sort «knopp» i panna, ved roten av nebbet. Den har også oransje nebbfarge. Den skilles derfor lett fra sangsvane som har gult nebb og ingen sort knopp.

Hællæ! Her kommer vi!

hællæ her kommer vi
Nikon D300 50-500 på 500mm 1/2000s f/6.3 ISO 250

Fram til 80-tallet var Øra naturreservat et veldig viktig tilholdssted for sangsvaner vinterstid. Den gang overvintret ca 1000 sangsvaner der og levde av vannplanten hjertetjønnaks. Her lander 3 sangsvaner i 2011 på et jorde for å beite planerester fra sommeren .

Hvorfor får aldri jeg nusse?

hvorfor får aldri jeg nusse
Nikon D300 50-500 på 500mm 1/4000s f/7.1 ISO 400

Hjertetjønnaks er helt borte fra Øra naturreservat. Rapporter omtaler et slambelegg som hindrer fotosyntesen for disse vannplantene. De få sangsvanene som er her vinterstid må beite på stubbåkere.

Sangsvaner hviler

sangsvaner tar seg en hvil
Nikon D300 600 på 600mm 1/750s f/4.0 ISO 200

Det er ikke så lett å finne god næring på en isete eller snødekket stubbåker. Sangsvanene hadde trengt et bedre matfat. 

Knoll og Tott

sangsvanenes knoll og tott
Olympus EM-1 MkII 100-400mm på 400mm 1/500s f/6,3  ISO 200

Så er de i gang igjen i issørpa. Knoll og Tott ble litt lei av sørpe, og tok en pause mens de eldre rutinerte sangsvanene jobbet videre.

På vei til beite

grågjess på vei til beite
Nikon D300 18-200 på 200mm 1/4000s f/5.6 ISO 1000

De senere årene har grågåsbestanden eksplodert på Østlandet. Det bekymrer gårdbrukere som ser sine åkre bli nedbeitet og fulle av ekskrementer.  Her er grågås på vei.

Tett på

grågjess tett på
Nikon D300 18-200 på 200mm 1/800s f/5.6 ISO 200

Grågjessene kommer lavt inn for landing på bondens åker. Det er årvåkne fugler som ikke slipper oss nært innpå. 

Hvitkinngjess med unger

hvitkinngjess med ungekull
Olympus E-M5 MkI 100-400 på 400mm 1/250s f/6.3 ISO 640

De senere årene har hvitkinngåsa etablert seg også, og utviklet seg raskt. Kanskje ikke så rart når vi ser evnen til reproduksjon slik som her.

Grågåsfamilier på vandring

grågåsfamilier på vandring
Olympus EM-1 MkII 300/F4 på 300mm 1/1000s f/4,5  ISO 250

Grågjessene produserer også masse unger. Her er minst to familier på vandring. Grågås hekker på øyer i skjærgården. Ungene har overlevd svartbak og andre ungesnappere.

Best å komme seg vekk

best å komme seg vekk
Olympus EM-1 MkII 12-100 på 100mm 1/800s f/9  ISO 2500

Grågjess slipper oss sjelden for nærme. Det er alltid minst én som holder vakt. Føler de seg usikre, er det rett på vingene, og en knirkende lyd høres fra vingeslag.

I sikkerhet

safe and sound off of the ground
Olympus EM-1 MkII 12-100 på 100mm 1/800s f/10 ISO 2500

Trygt avsted fra mulige farer. Grågjess lager mye lyd, særlig når de er på vei et sted, eller når de blir støkket. Det er mye mat i dem, men sikkert også bly.

Gravender spiser kvelds

gravender spiser kveldsmat
Olympus EM-1 MkII 300/F4 på 300mm 1/1000s f/4,0  ISO 250

Gravand ble tidligere også kalt fagergås. Det var jo et passende navn for en stor fager and. Hannen har en stor rød panneknopp ved nebbroten. Hunnen mangler denne.

Canadagås i Boksjø

canadagås i Boksjø
Nikon D300 50-500 på 370mm 1/160s f/10 ISO 200

Canadagås er innført fra Nord-Amerika. For 50-60 år siden hekket kun noen få par i Oslo området. Nå er den en vanlig art i Norge. 

Sildemåker og gråmåker

sildemåker og gråmåker
Olympus EM-1 MkII 12-100 på 100mm 1/1600s f/4,0  ISO 1600

Sildemåker likner svartbak, men sildemåka er mindre og har gule bein. Gråmåka er grå med rosa bein og er mye større enn fiskemåke. Øyet hos fiskemåke er helt svart og lite. På gråmåke er øyet stort og gult med en ring midt i.

Hettemåke på messinglav

hettemåke på messinglav
Nikon D300 600 på 600mm 1/350s f/4,0 ISO 200

Hetta ser svart ut, men den er mørkebrun. Nebbet og bein er mørkerøde, men ser også svarte ut. I Sverige kalles den skrattmås. Bestanden er truet, særlig grunnet rømt mink.

Mink, en fuglemorder

mink en fuglemorder
Olympus E-M5 MkII 100-400 på 400mm 1/400s f/7.1 ISO 200

Hettemåke og makrellterne er sterkt truet. Mink tar unger og egg. Den svømmer godt og forflytter seg i skjærgården.

Makrellterne

makrellterne
Olympus OMD E-M1 MarkII 300mm F4 på 300mm 1/8000 f/5,0 ISO 1000

Makrellterne har rødt nebb med sort spiss. Hos rødnebbterne er hele nebbet er rødt. 

Snart begynner krigen

pass deg for snart begynner krigen
Olympus EM-1 MkII 300/F4 på 300mm 1/2500s f/4,0  ISO 640

Ungskarv, slik som denne, ligger tynt an. På høsten forvandles skjærgården til en krigssone. Sjøfugljakta er i gang.

Ærfugl hann i vårdrakt

ærfugl hann i vårdrakt
Olympus EM-1 MkII 100-400 på 400mm 1/500s f/9 ISO 200

Ærfugl er også lovlig vilt. For noen år siden var den fredet. Nå som stillehavsøsters tar over for blåskjell, sliter nok ærfuglene med mattilgangen.

Kvinand hann i vårdrakt

kvinand hann
Olympus EM-1 MkII 100-400 på 400mm 1/500s f/9,0  ISO 200

Kvinendene trekker ut til havet når isen legger seg. På våren viser hannen sin fineste drakt. Det er klart for kurtisering.

Kvinand hunn

kvinand hunn
Olympus EM-1 MkII 100-400 på 400mm 1/400s f/8 ISO 200

Kvinand hunnen skal parres. Men først må hannene imponere damene.

Kvinand hann kurtiserer hunn

kvinand hann kurtiserer hunn
Olympus EM-1 MkII 100-400mm på 400mm 1/400s f/8,0  ISO 200

Denne hannen viste sitt beste triks for hunnen. 

Lundefugl på vannet

lundefugl på vannet
Nikon D300 18-200 på 200mm 1/320s f/6,3 ISO 200
Lundefugl må vi langt nord for å se. Disse fuglene sliter også med endringene i naturen.

Kjell og Kjell

kjell og kjell
Olympus EM-1 MkII 300/F4 på 300mm 1/1000s f/4,5  ISO 320

Tjeld er en vadefugl som med sitt lange nebb plukker småkryp opp av mudderet. I blant kan man se tjelden langt inne på land på dyrka mark, golfbaner og liknende. 

Lappspover på trekk

Lappspover tar en rast på trekk sørover
Nikon D300 18-200 på 200mm 1/320s f/6,3 ISO 200
Lappspovene var også interessert i småkryp, men de fant godsakene i tang-vaser som hadde blitt igjen på land etter høyvann.

Strandsnipe på steinen

strandsnipe på stein
Nikon D300 50-500 på 500mm 1/2000s f/6.3 ISO 200

Strandsnipe er en vanlig vader ved elver og innsjøer. Men den kan også treffes i skjærgården. Strandsnipa er lett å kjenne igjen på atferd og lyd. 

Strandsnipereir

strandsnipereir
Olympus E-M1 MkII 12-100 på 12mm 1/40s f/4 ISO 1000
Strandsnipa hopper kjapt av reiret hvis man kommer for nær. Den spiller skadet og sleper på vingen, i håp om å få oss vekk fra reiret. Så vi går vekk så strandsnipe og reir får være i fred.

Sandloen følger med

sandloen følger med
Olympus EM-1 MkII 100-400 på 400mm 1/800s f/6,3 ISO 200

Strandsnipe og Sandlo er begge små vadere som vi kan være heldige å treffe på. Opplevelsen de senere årene er at det er færre vadere å se enn tidligere år.

Sandlo hann adult

sandlo hann adult
Nikon D300 50-500 på 500mm 1/160s f/6.3 ISO 200
Sandlo er en flott fugl som på tross av tegninger og farger kan være vanskelig å oppdage. Å sitte tålmodig i ro like ved en slik strand kan betale seg.

Gluttsnipe i gjørma

Gluttsnipe i gjørma
Olympus EM-1 MkII 300/F4 på 300mm 1/6400s f/4,0  ISO 800

Gluttsnipa er ikke lett å oppdage med det blotte øyet. Den har perfekte kamuflasjefarger og går til tider nesten i ett med omgivelsene. Den lyse fronten skiller seg litt ut, men steinen bak har også lyse partier. Bevegelse avslører den.

Tårnfalk stiller

Tårnfalk stiller
Olympus EM-1 MkII 300/F4 på 300mm 1/8000s f/4,0  ISO 800
Ute ved kysten og på holmer i skjærgården treffer man iblant på en fugl som står stille i lufta. Det er tårnfalk. Den «stiller» rett før et mulig angrep på gnagere, reptiler eller småfugl på bakken.

Noen refleksjoner

Artsmangfoldet endrer seg. Storskarv eller mellomskarv fantes ikke på Østlandet for noen tiår siden. Nå er de tallrike ved kysten, i innlandet og ved elver over hele Østlandet.

Ålefisket var stort for noen tiår siden. Nå er det vel ingen som fisker ål.

Makrellterne og hettemåke er på vei til å bli fugler vi nesten ikke ser lenger. Det som for noen tiår siden var vanlige arter, kan snart bli sjeldenheter.

Tyrkerdue har nærmest forsvunnet. Bare noen få eksemplarer tuter i nabolaget, der det tidligere var  vanlig å høre disse duene i hele nabolaget.

Stillehavsøsters kjente ingen til for noen tiår siden. Nå er den over alt i skjærgården.

Er dette naturlige endringer?